Hun vil bygge barn
Sykepleier Tove Gundersen (47) skal bedre nordmenns psykiske helse i ny jobb. Mottoet er: Å bygge barn er lettere enn å reparere voksne.
16. januar startet Tove Gundersen i sin nye jobb som generalsekretær i Rådet for psykisk helse.
Sykepleien traff henne noen uker før:
Debut på Gaustad
Nå, 26 år etter sin debut i psykiatrien,
starter Tove Gundersen i jobben som vaktbikkje. I midten av januar
inntar hun lokalene i Oslo-gryta, men vår psykiske helse skal hun
verne om i hele landet. Klokken er ett, men mørket har allerede
pakket inn Sagene, bydelen som ligger både øst og vest i Oslo, delt
av Akerselva. På Sagene lunsjbar, tidligere arbeiderkneipe, nøyer
Gundersen seg med en kaffe. Gundersen er kjent her. Hun har bodd i
strøket i 20 år og gjør det fortsatt. Det er ikke langt til Gaustad
der hun hadde sin bratteste læringskurve. Som pleieassistent gjorde
hun sitt beste for damene som hadde vært innelåst i 40 år. Siden
den gang har hun utdannet seg i så mange år at hun er flau. Fem barn
– I kibbutzen likte jeg å være på sykestuen
og hjelpe folk. Mange var angstfulle og deprimerte, pluss at de
trengte fysisk pleie. Det var mye bedre å være der enn på
bomullsmarkene, selv om jeg kommer fra bondelandet, forteller
hun. På Jomfruland utenfor Kragerø vokste hun
opp på gård, i en søskenflokk på sju. – Jeg gjorde mye av meg, og var den første
som kjørte traktor av jentene. Jeg var født mellom to brødre, og
hadde mye å bevise. Etter Israel-oppholdet, flyttet hun til
Oslo. Der troppet hun opp på asylet. – Hvem hadde ikke hørt om Gaustad sykehus?
mimrer hun. "Kan jeg jobbe her?" spurte hun
oversykepleier. "Det kan du," svarte hun. Etter et par år begynte hun på
sykepleierskolen. Hun tok først videreutdanning i ledelse, så i
psykiatrisk sykepleie. Hun har selv fått fem barn, som nå er i
alderen 24 til 8 år. De yngste er tvillinger. – Jeg er født med mye energi, forklarer
hun. Ullevål
En mann, nylig utskrevet fra psykiatrisk
behandling, drepte én og skadet fem. Drapsmannen ble dømt til
psykiatrisk behandling og en overlege på Ullevål fikk advarsel for
uforsvarlig pasientbehandling. –
Hva skjedde egentlig før trikkedrapet? Gundersen ordlegger seg forsiktig: – Beskjedene mellom nivåene nådde ikke
fram. Hun konstaterer at drapet i hvert fall
utløste en stor omorganisering. – Det kan bli mange god-jul-ord, som
tilgjengelighet og samhandling. De betyr ikke noe før de blir til
noe i praksis. Men det er alltid mer å gå på ved å koordinere og
samhandle bedre. –
Unyansert om tvang
– Mest likhetstrekk. Det nye er at
psykiatrien jobber mer ute der pasientene er. Derfor har vi greid å
få ned antallet tvangsinnleggelser. Norge kommer som kjent dårlig ut på
tvangsstatistikken. Hun lener seg fram over bordet, sperrer øynene
litt ekstra opp: – I tvangsdebatten er det viktig å vite:
Hva snakker vi om nå? Antall innleggelser? Bruk av tvangsmidler?
Antall døgn på tvang? Selv er hun mye mer interessert i å snakke
om tiltak. Er tiltakene gode, vil det bli mindre tvang. – Hva virker? Det er det vi må fokusere på.
Resultatet vil bli mer frivillighet. Tvangsdebatten låser seg ofte
i noe negativt og unyansert. Hun retter seg opp. – En del positivt har skjedd. Mange i
fagmiljøene er opptatt av samtykke, beslutningskompetanse,
kriseplaner og tidlig identifisering av symptomer. –
Du er mest opptatt av forebygging? – Absolutt. Vi må ut der barn og ungdom
oppholder seg. Det er beste måten å jobbe på for å sikre bedre
psykisk helse. Vil involvere idretten
– Fordelen med Rådet er jo bredden. Det frittstående Rådet for psykisk helse
har 27 medlemsorganisasjoner. De representerer brukere og
pårørende, de er universiteter og høyskoler – og
arbeidstakerorganisasjoner. For eksempel
Sykepleierforbundet. – Hvorfor vil du prioritere forebygging når mange sliter med å
komme til for akutt hjelp? – Akuttilbudet er blitt mye, mye bedre de
siste ti årene. Over hele landet er kapasiteten bedre, så noe
riktig har vi gjort. Tjenestene er mer sammenhengende. Flere
arenaer snakker sammen. Tidligere gikk man mer i skyttergraver, og
nivåene samarbeidet ikke. Mer debatt og dialog endret det. Det er
enkel pedagogikk, altså. – Du snakker som en arbeidsgiver?
At hun selv kjenner feltet, gjør at hun
slipper å bli en glefsende vaktbikkje, tror hun. Gundersen vender tilbake til idretten: – Der er psykiatrien fraværende. Men de
fleste unge driver med idrett. Vi vet at 15-20 prosent har psykiske
lidelser. – Hvilke da? – Det viktigste er å normalisere sorg og
krisereaksjoner. Mange har påkjenninger allerede som barn. Vi må
ikke vente så lenge med å hjelpe at det blir fastlåst. Det er
lettere å bygge barn enn å reparere voksne. –
Men hvilke lidelser har de unge? – Hele spekteret, jeg ser ikke noe poeng
med å ramse dem opp. Psykisk helse handler også om fattigdom og
ensomhet. Hvis du ikke har noen å dele livet med, utvikler du mer
problemer enn dem som har nettverk. Som en understreking av poenget synger
Sivert Høyem på musikkanlegget: "Lift me, don´t ever put me down".
Han er heldig, for Ane Brun svarer: "I´m yours." Gundersen får igjen det insisterende
blikket, bøyer seg fram: – Når barn endrer atferd på skolen, må man
tenke: "Hva hender her?" Hun sier ikke mer om det. –
Må diskutere diagnosesystmenene
– Hva gjør ABB-diagnosen med oss? – Mye. En diagnose skal gjøre to viktige
ting: si noe om prognose og om behandling. Hvis diagnosen ikke kan
det, så utfordres det diagnostiske systemet. Sannsynligvis er det
behov for å diskutere våre diagnosesystemer. Enda viktigere i denne
debatten er spørsmålet om tilregnelighet. Hun slår fast: – Det er de færreste schizofrene og
paranoide som noen gang skader. Og svært, svært sjelden at noen
dreper. –
Du vil satse på de unge, men hva med de eldre? – De er sårbare, mange er alene. Det er
mange som ønsker å hjelpe de eldre. Det bør satses mer på
frivillige besøksvenner. Som generalsekretær vil hun formidle ny
kunnskap. – Rådets fremste oppgave er å bidra til
kunnskapsvekst og satsing på forskning. Vi bør finne fram til der
man lykkes. Fremme de tiltakene som har effekt. Vil ha leksible helsearbeidere
– Brukermedvirkning krever mer av
hjelperne. Gode fagpersoner har relasjonskompetanse. I tillegg er
de villige til å ta på seg utesko. –
Har psykiatriske sykepleiere spesielle oppgaver? – De har en viktig rolle i det tverrfaglige
team. Det går ikke å gjøre jobben uten å samarbeide. –
Hva kan psykiatriske sykepleiere som ikke andre kan? – Godt spørsmål. Hun tenker. – Mange oppgaver glir over i hverandre. De
er ikke de eneste ekspertene på miljøterapi. Deres erfaringer over
tid gjør dem genuine. Jeg er ikke redd for at deres spisskompetanse
skal forsvinne. Jeg vet ikke om det er mer å si. –
Hvor mye identifiserer du deg som psykiatrisk
sykepleier? – Jeg føler meg mest som leder. Det har jeg
vært i 20 år. Men jeg ville aldri vært psykiatriutdanningen
foruten, for den har påvirket mine refleksjoner og valg. Det hørtes
pompøst ut. Ha-ha-ha. Men det er jo sant. Skyld og skam
– Alle har utfordringer i livet. Det burde
være mer åpenhet om hva det vil si å ha slike utfordringer. Jeg
liker ikke å snakke om lidelser eller problemer. Det virker
hemmende. Nå hviler hun hodet i hånden. – Men fortsatt er det mye skyld og skam
knyttet til psykiske lidelser. Psykisk helse, bladet utgitt av Rådet for
psykisk helse, skrev nylig om en sykepleierstudent som ikke fikk ha
praksis på et distriktspsykiatrisk senter fordi hun hadde vært
innlagt for spiseforstyrrelser der fem år tidligere. – Veldig skremmende. Jeg kan forstå at man
ikke vil være åpen når konsekvensene kan bli som dette. Gundersen vil ha et inkluderende
arbeidsliv: – Å ha en jobb å gå til, gir struktur og
mening. Det er dessuten på høy tid å gjøre noe med
sykemeldingspraksisen. Jeg synes det er håpløst at man må
diagnostiseres som deprimert for å bli sykemeldt når livets normale
kriser oppstår. –
Hvorfor er det så mye tvang i Norge? – Det der kunne blitt en flere timers
debatt. Hvis vi alltid ønsker frivillighet, blir det mindre tvang.
Det krever at vi er tidlig ute så det ikke kommer så langt at
pasienten ikke vil samarbeide. Pause. – Men noen pasienter mister så mye kontroll
at de ønsker å bli behandlet med tvang. Det skaper trygghet. Da er
det viktig at det blir riktig tvangsbruk. Vi kan ikke oppnå
null-tvang. Jeg har selv holdt pasienter i hånda som har ligget i
belteseng. Noen takket for at vi overtok den kontrollen de selv
hadde mistet. Hun påpeker at det fortsatt er mye å hente
på holdningsarbeid blant de ansatte. – Det å ha mye utdanning sier lite om
det å ha evne til å forvalte kunnskap. Studert i 17 år
– Alle har jo mastere, ikke bare én, men
ofte to. Men det sier ikke noe om endringsevne. Og det sier jeg som
sitter i glasshus og har studert i 17 år, sukker hun. Hun tenker på Gaustad-damene, de hun traff
før hun ble profesjonell. All nakenheten, de var kanskje åtte på
badet samtidig. – Det var så uverdig. Dette var damer
med store lidelser og vi var veldig mange ufaglærte. Alle røyka og
spilte kort med pasientene. Det skortet på organiseringen, men det
var også mye god omsorg. Det var bare så tilfeldig hvordan den ble
gitt. Hun føler det var i et annet
liv.
Kvinnene på Gaustad sykehus ser hun ennå tydelig for seg. De er
nakne på badet, mange samtidig. Noen dusjer, noen pusser tenner,
noen bader. De har ikke en gang et håndkle rundt seg.
Det var to år i kibbutz i Israel som avgjorde yrkesvalget.
Etter ti år på Gaustad, ble det tolv på Ullevål. Trikkedrapet
skjedde i 2004, og hun ble leder for den nye koordineringsenheten.
– Du har jobbet på Tøyen i Gamle Oslo og i Vestfold. Er det
store forskjeller på folks psykiske helse?
Hun vil samarbeide med politiet. Hun vil involvere idretten.
– Min bakgrunn er jo som leder i spesialisthelsetjenesten. Nå
skal jeg jobbe mot politisk ledelse og mediene.
Drapsmannen Anders Behring Breivik fikk diagnosen schizofren
paranoid.
Gundersen mener det må utdannes mer fleksible helsearbeidere.
– Hvor åpen kan man være i psykiatrien?
For selv omutdanning er bra, kan det bli for mye av det gode:
0 Kommentarer