Seniorsykepleierne kommer
De blir flere for hvert år. Og de slutter ikke å bry seg om helsepolitikk selv om de blir pensjonister.
- Vi er nesten som en faggruppe i NSF, sier tidligere helsesøster Torild Bjørlykke.
Nå er hun styreleder og initiativtaker til Norsk Sykepleierforbunds (NSF) seniorsykepleiere i Oslo og Akershus.
Spesialiteten deres er gjennomsnittlig 40 års fartstid i ulike
sykepleieryrker, diverse helsepolitiske posisjoner og generell
livserfaring. Gruppa har eksistert i knapt tre år og mener dette
bare er begynnelsen på noe som kan bli større. Kanskje kan NSF dra
nytte av erfaringen de forvalter?
Mest aktiv
Torild Bjørlykke har sittet seks år som styreleder for
Sykehusapotekene i Midt-Norge og kan møteteknikkens kunster til
fingerspissene. Hun skriver oversiktlige møteinnkallinger og
beretninger fra seniorsykepleiernes ulike aktiviteter, og har
sørget for at de har nedfelt en formålsparagraf på fire punkter (se
faktaboks) som de jobber etter. Retningslinjene og beretningene
ligger lett synlig på NSF Oslo og Akershus sine nettsider. – Forbundsleder Eli Gunhild By uttalte da hun var fylkesleder at
vi er den mest aktive sykepleiergruppa i NSF, informerer hun
Sykepleien fra sin plass på enden av møtebordet, flankert av de
andre fem styremedlemmene. Fag, mat og prat
Styret består av mange tidligere sjefer, noen har hatt verv i
NSF, én har jobbet i Helsedirektoratet. – Dere er ikke akkurat noen gjennomsnittsmedlemmer?
– Det kan nok stemme. Men vi snakker ikke så mye om hva vi har
jobbet med. Det er faktisk veldig sjelden vi snakker bakover,
innrømmer Bjørlykke. – Jeg vet om mange gjennomsnittsmedlemmer som fortsatt er
medlemmer av NSF som pensjonister. Selv synes jeg det er fint å få
Sykepleien. Da har jeg fremdeles muligheten til å engasjere meg. Vi
er jo opptatt av helsepolitikk og samfunn selv om vi er blitt over
67 år, sier Sigrid Wisløff, tidligere leder av NSFs landsgruppe av
helsesøstre. Lojale
– Hvorfor gidder dere egentlig det?
– Vi synes vi får noe igjen for pengene, og er stolte av å være
sykepleiere. Vi er lojale. Til og med før seniorgruppen ble
opprettet, var det ikke i mine tanker å melde meg ut av forbundet,
sier kulturansvarlig i styret, Mimi Bing Øverlie. Hun er tidligere klinikksjef ved kirurgisk avdeling på Ullevål,
og den eneste sykepleieren som har et malt portrett av seg hengende
blant alle de mannlige sjefene og professorene på sykehusveggen,
men det vil hun ikke at vi skal skrive. – Det er jo bare 48 kroner i måneden. Vi får Sykepleien og kan
delta i forsikringsordninger og andre tilbud, som fagmøter i
fylkeskontorenes regi. Og så kan vi være delegater til
fylkesårsmøte siden pensjonistene har et visst antall deltakere ut
fra medlemstallet, supplerer Bjørlykke. Gjennom fylkesårsmøtet hos NSF Oslo og Akershus i fjor vår, fikk
de sendt en uttalelse til Stortinget som uttrykte deres bekymring
for samhandlingsreformen. Den ble enstemmig vedtatt. Da capo i helsepolitikken
– Begrepene er ikke nye. Jeg måtte le da jeg leste dokumentene
rundt samhandlingsreformen og fant nøyaktig avskrift av det
helseøkonomiprofessor Jan Grund skrev i boka «Helseplan for
1980-åra» i 1982, sier Sigrid Wisløff. – Hva tenker dere når dere ser det gå i sirkel slik?
– De gidder ikke å høre på det vi sier, og det er jo litt
deprimerende, sier Mimi Bing Øverlie. – Vi ble lei oss da vi så at det ikke er noen krav til kvalitet
rundt samhandlingsreformen og det nye lovverket. Det var det
tidligere, ved at profesjonstitlene var nevnt. – Jeg håper ikke vi fremstår som en sutrete gjeng som synes at
«alt var så mye bedre under krigen». Det er også mye som er blitt
bedre. For eksempel i hjemmesykepleien, påpeker Øverlie. – Men vi må få fremheve at vi synes den faglige kvaliteten
svekkes når kvalitetsstyrende dokumenter som nedtegnede prosedyrer
og forskrifter blir borte, innvender Kari Nässelqvist Solberg. Hun var tidligere med å utforme forskrifter i Helsedirektoratet,
og er overbevist om at man på sikt må gå tilbake til felles
retningslinjer for hele landet igjen. – Utviklingen av nasjonale krav går bakover. Nå er sykepleierne
helt borte i alle offentlige
Savnet NSF i tittelkampen
– Vi hadde en gang et eget sykepleierkontor i direktoratet,
ledet av en sykepleier. Men etter en omorganisering tidlig på
1980-tallet, ble avdeling for kommunehelsetjeneste etablert, ledet
av en tannlege. Så kom kommunehelsetjenesteloven. Det ble
mer fokus på tjenestenivåene og sykepleiernes styring med eget
fag fikk etter hvert mindre oppmerksomhet. – Sykepleierfaget forsvant da alle juristene og økonomene kom
inn, mener Bjørlykke. – Klinikkoversykepleier ville ikke ha sjefsykepleier over seg,
men heller være på linje med klinikkoverlegen i linjen rett under
direktøren. Vi så ikke konsekvensen av dette. Dermed ble alle
overordnede sykepleiertitler etter hvert borte én etter én. Her var
det liten lojalitet blant sykepleiere og ingen støtte fra NSF, sier
Øverlie. – Nå heter det enhetsleder – ikke noe sykepleierkrav i den
tittelen, sier Wisløff. – Der har NSF gjort en dårlig jobb, konkluderer Bjørlykke. NSF henger etter
– Vi kunne godt tenke oss å bistå NSF som konsulenter i ulike
politiske spørsmål, sier Bjørlykke. – Når sykepleiere blir pensjonister og melder seg ut av NSF, får
de ingen informasjon om hva fortsatt medlemskap kan gi dem. Det
burde lages en brosjyre som forteller om det for å opprettholde
engasjementet, sier Anne Lise Rustung Jemtland. Hun mener også at NSF henger etter den teknologiske utviklingen
rundt hjemmebaserte tjenester. – NSF må pålegge kommunene å ta teknologien i bruk og
videreutvikle den. Forbundet bør også følge nøye med på de
prosjekter som i dag prøves ut, der målet er bedre omsorg og
kommunikasjon mellom bruker og de ulike tjenestene, sier hun. Driver billig
– Nei, men eventuell juridisk assistanse rundt pensjonen,
testamenter, arv og booppgjør er det LOP som tar seg av, derfor er
det et godt tilbud at NSF betaler kontingenten vår der på 200
kroner i året, sier Bjørlykke. Det er gratis å være med i seniorgruppen, som får penger fra de
to fylkeskontorene. Budsjettet for 2012 er 137 800 kroner, noe
Bjørlykke mener er nok, så lenge de klarer å drive så billig og
sjelden har utgifter til lokaler eller foredragsholdere. – Vi er gamle sykepleiere som er vant til å snu på krona og
bruker våre nettverk. I tillegg tar vi 100 kroner i egenandel for
maten etter møtene, noe som reduserer utgiftene for NSF, sier
hun. – Så hva bruker dere pengene på?
– Ulike ting. Enkelte møter subsidierer vi. Vi har et kulturelt
innslag på julemøtet. I fjor var det en kabaret om kjærlighet. I år
skal Jan Erik Vold snakke om Gunvor Hofmo og Ruth Maier. Dessuten
har vi de årlige sommerturene med et kulturelt innhold. Smykker er lov
– Det beste med aktiviteten vår er at det er en miks mellom
faglig og sosialt innhold, sier nestleder Jemtland. – Se på de flotte ringene mine! Jeg går helt amok på turene
våre. Der er Solveig den store inspiratoren, sier Sigrid Wisløff,
på vei ut til takterrassen på Sykepleiernes hus for å posere for
fotografen. Ved nærmere inspeksjon ser vi både en og to digre ringer på hver
hånd hos noen av styremedlemmene. Halssmykker og ørepynt glitrer
også elegant rundt flertallet av damene. En bonus med
sykepleierpensjonisttilværelsen er at man endelig kan fråtse i
smykker uten å få hygienepolitiet i hælene.
Det er 6. august, men styret er allerede samlet til arbeidsmøte
for å planlegge julemøtet. Det er et av de fire årlige møtene de
tilbyr rundt 1500 NSF-pensjonistmedlemmer i Oslo og Akershus.
Øverst på den proffe sakslisten står det at bladet Sykepleien
kommer for å intervjue dem. Under rubrikken Ansvar, står det
«alle».
Halvparten av NSFs pensjonistmedlemmer i Oslo og Akershus
deltar sporadisk på de faglige møtene som seniorsykepleierne
arrangerer. Det er vanlig med rundt 150 stykker på hvert møte.
Samhandlingsreform, brystkreft, polyfarmasi og hoftenære brudd i et
historisk perspektiv, er bare et lite knippe av temaer de har vært
innom. Etter to timer med foredrag og diskusjon i et auditorium på
Oslo universitetssykehus, Ullevål, er det enkel lunsj og sosialt
samvær i kantina på søsterhjemmet.
Mens noen sykepleiere klager på at kontingenten i NSF er for
høy, er det altså andre som fortsetter å betale den, også etter at
de har sluttet å arbeide som sykepleiere.
– Mye av det vi har vært engasjert i tidligere kommer igjen. Ta
samhandlingsreformen for eksempel. Det er jo ikke noe nytt! Vi kan
bare konstatere at det er LEON-prinsippet om igjen, dette at vi
skal behandle på laveste effektive omsorgsnivå (første gang lansert
i Stortingsmelding nr 9 i 1974/75 red. anm.). Samhandle har vi jo
alltid gjort. Samhandlingsreformen er kun en økonomisk reform, sier
Bjørlykke.
dokumenter, alt er blitt «helsepersonell», bortsett fra legene
som fremdeles omtales som leger. I budsjettene på Ullevål omtales
vi til og med som «sengeressurs», sier Bjørlykke.
Damene ler oppgitt rundt bordet.
– Det er derfor vi ikke vil kalles pensjonistforum, men har
valgt seniorsykepleiere. Vi synes det er så viktig å holde på
sykepleiertittelen, sier nestleder Anne Lise Rustung Jemtland.
Profesjonsnøytraliseringen begynte allerede da hun jobbet i
Helsedirektoratet, forteller Solberg og fortsetter:
– Savner dere noe fra forbundet?
– Kjenner dere noen som har fått juridisk hjelp fra NSF etter
at de ble pensjonister?
I fjor var seniorene på tre dagers sommertur i Danmark, og i år
busset de rundt en dagstur på Romerike hvor de besøkte utstillinger
og historiske steder. Slike turer har en egenandel samtidig som NSF
Oslo og Akershus dekker 10 000 kroner hver. Styret har i tillegg
vært på en egenfinansiert pilgrimstur til Santiago De Compostela,
nord i Spania.
0 Kommentarer