Yrkesrelatert stress i hjemmebaserte tjenester
Bakgrunn: Artikkelen retter søkelyset på yrkesrelatert stress blant ansatte i de hjemmebaserte tjenestene.
Hensikt: Formålet var å kartlegge hvilke faktorer helsearbeidere mente kunne føre til en opplevelse av yrkesrelatert stress, samt hvilke mestringsstrategier ansatte benyttet seg av i møte med denne opplevelsen.
Metode: Studien bygger på data fra sykepleiere og hjelpepleiere i hjemmebaserte tjenester i Østfold. Data ble samlet inn ved hjelp av intervjuer der ansatte fortalte og besvarte spørsmål om tidligere situasjoner, der man hadde opplevd yrkesrelatert stress.
Resultater: Begge yrkesgruppene rapporterte om at opplevelsen av ansvar og en opplevelse av redusert kvalitet i arbeidet var viktige stressfaktorer. I tillegg benyttet begge yrkesgruppene seg av problem- og emosjonsorienterte strategier for å mestre opplevelsen av stress. Studien viste også at ansatte, på grunn av juridiske bestemmelser i taushetsplikten, ikke fikk bearbeidet stressfylte situasjoner i nære relasjoner utenfor arbeidsplassen.
Konklusjon: Taushetsplikten er en viktig faktor ved mestring av yrkesrelatert stress, noe som i liten grad er presentert ved tidligere forskning, og som av den bør grunn studeres nærmere ved fremtidige arbeidslivsstudier.
Referer til artikkelen
Kirchhoff J. Yrkesrelatert stress i hjemmebaserte tjenester. Sykepleien Forskning. 2011; 6(2):144-150. DOI: 10.4220/sykepleienf.2011.0100
Innledning
Yrkesrelatert stress defineres i flere studier som et produkt av forholdet mellom kravene arbeidstakeren møter under yrkesutøvelsen og dens ressurser til å mestre kravene. Yrkesrelatert stress har vist seg å være av betydning for arbeidstakernes arbeidsvilkår og helse (1, 2, 3). Definisjonen samsvarer med generell teori om stress, men knytter opplevelsen og mestringen av stress til arbeidsplassen som kontekst (4). Arbeidsplassen i denne artikkelen er de hjemmebaserte tjenestene i kommunehelsetjenesten, der ulike yrkesgrupper hadde som oppgave å ivareta brukernes rett til nødvendig helsehjelp.
Artikkelens fokus er dermed årsaker og mestring av yrkesrelatert stress blant sykepleiere og hjelpepleiere i de hjemmebaserte tjenestene. Spørsmålene vi ønsker å besvare er hvilke forhold ved arbeidet i de hjemmebaserte tjenestene som bidrar til yrkesrelatert stress, samt hvilke strategier ansatte tok i bruk for å mestre stress.
Årsaker
Tidligere studier viser til ulike årsaker og fremhever blant annet at; organisatoriske faktorer, økt psykisk og fysisk arbeidsbelastning, samt motstridende forventninger til yrkesrollen, hører til hovedårsakene til yrkesrelatert stress i helsesektoren. Til de organisatoriske faktorene hører for eksempel omorganiseringer og forholdet til ledelsen på arbeidsplassen (5, 6, 7, 8), mens økt ansvar, utskjelling fra pasienter, opplevelsen av tidspress og konflikter på arbeidsplassen er knyttet til psykiske arbeidsbelastninger (5, 9,10, 11, 12).
I tillegg er det kjent at mange opplever den fysiske arbeidsbelastningen i helsesektoren som svært belastende (13). Denne belastningen er samtidig ulikt fordelt mellom yrkesgruppene, og norske studier har vist at hjelpepleierne i større grad er utsatt for et fysisk krevende arbeid enn sykepleierne, mens sykepleierne i større grad er utsatt for psykiske påkjenninger (1, 11, 14).
Videre har rollestress, det vil si at ansatte møter flere uforenlige krav, samt uklare forventninger til yrkesrollen, vist seg å være av betydning for opplevelsen av yrkesrelatert stress (7, 16). Uklare forventninger kan blant annet føre til en vedvarende usikkerhet omkring arbeidets omfang og innhold, og i neste omgang resultere i utbrenthet (5). I denne sammenhengen er det interessant at det finnes indikasjon for at rollestress kan ha større betydning enn tidsfaktoren, det vil si opplevelsen av å ha tilstrekkelig med tid til arbeidet. Sørensen, Dahl-Jørgensen og Skogstad finner for eksempel ingen signifikant effekt på opplevelsen av yrkesrelatert stress når man kontrollerer for tidsfaktoren (13). Derimot fant de at rollestress, graden av kontroll over eget arbeid og den fysiske arbeidsbelastningen hadde signifikant betydning.
Mestringsstrategier
Forskning på mestring av yrkesrelatert stress viser at arbeidstakerne tyr til ulike mestringsstrategier i arbeidslivet (16). Man skiller blant annet mellom interindividuelle strategier, der ansatte benytter seg av relasjonene til nær familie og kolleger, og intraindividuelle mestringsstrategier, der man retter fokuset på sine egne ressurser (3, 17).
I tillegg skiller man mellom problem- og emosjonsfokuserte mestringsstrategier, der arbeidstakeren ved problemfokusert mestring tar utgangspunkt i årsakene til yrkesrelatert stress og forsøker å redusere eller unngå dem (5, 16). Et økende sykefravær i arbeidslivet kan av den grunn være en indikasjon på problemfokusert mestring i arbeidslivet, der fraværet fører til en unngåelse av stressorer (2, 16). Ved emosjonsfokusert mestring derimot vil arbeidstakeren jobbe med å mestre konsekvensene av yrkesrelatert stress, blant annet ved å søke sosial støtte hos andre (5, 16, 18).
Tidligere undersøkelser har dessuten vist at formell yrkesbakgrunn har betydning for forekomsten av de ulike mestringsstrategier, der ansatte med høyere utdanning i større grad rapporterer om problemfokuserte strategier (19). I en oversiktsartikkel nevnes blant annet problemfokusert mestring og sosial støtte hos kolleger som de hyppigst forekommende strategier for mestring blant sykepleiere (20). Dermed ser sykepleiere ut til å ta i bruk flere av de ovennevnte strategiene.
Gjennomgangen av tidligere forskning viser dermed at yrkesrelatert stress er et kjent fenomen i helsesektoren, og at det forekommer forskjeller mellom yrkesgrupper. Spørsmålene vi ønsker å besvare er hvilke forhold ved arbeidet i de hjemmebaserte tjenestene som bidrar til yrkesrelatert stress, samt hvilke strategier ansatte tok i bruk i møte med stressfylte situasjoner.
Metode
Artikkelen bygger på data fra et prosjektarbeid i femte semester av sykepleierutdanningen ved Høgskolen i Østfold høsten 2009, der en gruppe studenter ved sykepleierutdanningen gjennomførte et forskningsprosjekt, og der forfatteren av denne artikkelen var veileder.
Forskningen på yrkesrelatert stress som er presentert innledningsvis gir rom for videre operasjonalisering og utforming av måleinstrumenter til innsamling av kvantitative data, for eksempel spørreskjema. Samtidig ville denne fremgangsmåten hindret oss i å avdekke nye forhold ved fenomenet. Av den grunn valgte vi å kartlegge årsaker og mestring av yrkesrelatert stress ved hjelp av selvopplevde historier knyttet til stressfylte situasjoner under yrkesutøvelsen. Det vil si at vi gjorde en sammenlignende studie av ansattes opplevelser ved hjelp av kvalitative data (21). Historiene kunne dermed bidra med data for å sammenligne med tidligere funn, samt være gjenstand for mer åpne analyser.
De ansattes historier ble samlet inn ved hjelp av individuelle intervjuer under studentenes praksisperiode i de hjemmebaserte tjenestene høsten 2009, der seks av studentene i prosjektgruppen valgte ut hver sin respondent på praksisstedet. Intervjuene foregikk på studentenes praksissted og hadde en gjennomsnittlig varighet på 20–30 minutter. Utgangspunktet for intervjuene var en selvopplevd historie fra respondenten, der man hadde hatt en opplevelse av stress under utøvelsen av arbeidet. Deretter ble historien fulgt opp med spørsmål omkring hvilke forhold respondenten opplevde som utløsende til denne opplevelsen, hvilke tiltak man satte i verk for å håndtere situasjonen, samt om tiltaket var representativ for lignende hendelser.
Hovedkriteriet for utvelgelsen var at respondenten hadde en stillingsandel over 50 prosent og jobbet med pasienter, det vil si utøvde nødvendig helsehjelp. I tillegg ønsket vi en spredning i yrkeserfaringen blant de ansatte for å øke sannsynligheten for variasjoner i årsaker og mestringsstrategier av yrkesrelatert stress. Med utgangspunkt i kriteriene gjorde studentene et tilfeldig utvalg av ansatte på sitt praksissted.
Denne fremgangsmåten førte til et utvalg på seks respondenter.
Det vil si tre sykepleiere og tre hjelpepleiere fra fem
virksomheter som tilbød hjemmebaserte tjenester til brukerne i fire
kommuner i Østfold. Yrkeserfaringen mellom de ansatte var fordelt
slik at hjelpepleierne i utvalget hadde en yrkeserfaring på
henholdsvis to, fem og 16 år, mens sykepleierne i utvalget hadde en
yrkeserfaring på henholdsvis
For å oppfylle Retningslinjer for behandling av
personopplysninger i studentoppgaver (22) ved Høgskolen i Østfold,
ble intervjuene transkribert og anonymisert av studenten som
utførte intervjuet, slik at dataene utelukkende besto av
anonymiserte tekster. I tillegg var deltakelsen i studien basert på
informert frivillig samtykke, der respondentene ble muntlig og
skriftlig informert om undersøkelsens formål og håndteringen av
datamaterialet, og at respondentene når som helst kunne trekke seg
fra undersøkelsen dersom de ønsket det. Analysen av de kvalitative dataene foregikk i første omgang ved
en selektiv koding av de transkriberte tekstene, der funn fra
tidligere forskning som blant annet rollestress og sosial støtte
ble brukt for å systematisere og sammenligne data. Deretter ble
datamaterialet analysert ved hjelp av åpen koding, det vil si en
teori uavhengig av kategorisering av data, for å identifisere
forhold som ikke er omtalt i litteraturen (23, 24). Resultat Årsaker Studien avdekket ingen større forskjeller i årsaker til
yrkesrelatert stress mellom yrkesgruppene. Samtidig vurderte
yrkesgruppene årsaksfaktorene ulikt ved at faktorene hadde ulik
grad av betydning for yrkesgruppene. Sykepleierne, for eksempel, oppga opplevelsen av økt ansvar
gjennomgående oftere som årsak til yrkesrelatert stress enn
hjelpepleierne. Fortellingen nedenfor illustrerer sykepleieres
opplevelse av ansvar som stressfaktor. Intervjuer: «Kan du fortelle om en konkret situasjon der du
følte at du ble stresset?» Sykepleier: «Jeg jobba som vaktsykepleier en kveld. Når man går
som vaktsykepleier på kveld har man ansvar for hele
hjemmesykepleien i dette området, og i tillegg har man lister med
egne pasienter man skal gå til. Jeg måtte ta ansvaret for
innleggelser, akutte telefoner, alarmer og hvis det skjedde noen
annet.» Opplevelsen av ansvar under utøvelsen av sykepleie var en
stressfaktor i seg selv som følge av at man utførte arbeidet alene,
men ble ytterligere forsterket når man ikke var kjent med
pasientene og ble tillagt et ekstra ansvar, for eksempel ved
ansvarsvakter. Ved ansvarsvakter måtte sykepleierne mestre akutte
situasjoner, og der vurderingene deres hadde større konsekvenser
enn ved det ordinære arbeidet. Selv om også hjelpepleierne oppga at
opplevelsen av ansvar kunne bidra til stressfylte situasjoner,
nevnte denne yrkesgruppen oftere kollegialt stress, det vil si en
oppjaget stemning blant arbeidskolleger, som årsak. Intervjuer: «Kan du fortelle om en konkret situasjon der du
følte at du ble stresset?» Hjelpepleier: «Det som jeg merker kan gjøre meg stresset, er når
andre kollegaer er stresset. Noen stresser seg opp mer enn andre,
særlig om det er mye å gjøre eller at en pasient kommer hjem fra
sykehuset – da merker jeg at også jeg kan bli litt stresset av at
de er stresset.» Det kollegiale stresset var i all hovedsak knyttet til
uforutsette endringer i arbeidsoppgavene, det vil si nye oppgaver
eller flere oppgaver, som følge av sykdom i personalet eller nye
pasienter på listene. Det interessante er at økningen i
arbeidsoppgavene i seg selv ikke ble nevnt som årsak til
yrkesrelatert stress av hjelpepleierne, men at omgivelsens reaksjon
på endringene ble en tilleggsbelastning og dermed utløste
yrkesrelatert stress. Det utelukker ikke nødvendigvis at et økt
omfang av oppgaver er betydningsløst, men at arbeidsomfanget
modifiseres av andre faktorer, deriblant kollegialt stress. Begge yrkesgruppene var enige om at en opplevelse av redusert
kvalitet på pleien hadde stor betydning. Denne opplevelsen oppsto
når de utførte et arbeid som ikke samsvarte med deres egen
forståelse og definisjon av god helsehjelp. Intervjuer: «Kan du fortelle om en konkret situasjon der du
følte at du ble stresset?» Sykepleier: «En dag rakk jeg nesten ikke å gjøre ferdig lista.
Kom da for sent til alle pasientene utover kvelden, jeg følte
veldig på det og at jeg måtte unnskylde meg til alle. De fleste er
veldig forståelsesfulle, mens andre ikke. Følelsen av ikke å
strekke til er forferdelig. Det er ikke positivt stress. Folk
sitter og venter på deg, og jeg følte at jeg absolutt ikke strakk
til.» Hjelpepleier: «Det var en dag jeg jobba kvelden. Det var fulle
lister, og mye å gjøre. Skulle inn til en gammel dame og levere
tabletter. Kom inn, og der satt ho og hadde veldig behov for å
prate. Det er en veldig ensom dame det her. Jeg hadde jo veldig
dårlig tid, så satt meg lissom aldri ned. Prøvde å vise at jeg
brydde meg, vet jo hvor alene ho er. Prøvde så godt jeg kunne,
føler jeg, men jeg måtte jo lissom videre … følte at jeg nesten
avbrøt ho vet du. Så hvor skuffa og lei seg ho ble når jeg sa at
jeg måtte gå videre … Det var kjipt …» Under intervjuene nevnte de ansatte at særlig opplevelsen av
tidspress og krav om effektivisering bidro til at man enkelte
ganger utsatte arbeidsoppgaver eller måtte redusere kvaliteten i
helsehjelpen. Denne opplevde reduksjonen på kvalitet var først og
fremst knyttet til deres idealbilde av god helsehjelp, fremfor
kravet om faglig forsvarlighet. Eksempelvis nevnte flere at «alle
fikk sitt», men at man ikke alltid fikk utført den jobben man
ønsket. Spenningen mellom brukernes, organisasjonens og egne
forventninger til arbeidet indikerer dermed at rollestress var en
viktig utløsende årsak for både hjelpepleiere og sykepleiere, og
samsvarer med tidligere funn (15). Mestring Begge yrkesgrupper nevnte at arbeidsgiveren hadde et ansvar for
arbeidsmiljøet og stress på arbeidsplassen, men tok i all hovedsak
selv ansvaret for mestringen av yrkesrelatert stress. Strategiene
deres omfattet både problem- og emosjonsfokuserte
mestringsstrategier, der kunnskap og erfaring hadde betydning for
den problemorienterte mestringen. Mens den sosiale støtten i
kollegiet var knyttet til både problem- og emosjonsfokuserte
strategier. Både sykepleiere og hjelpepleiere oppga kunnskap og erfaring som
viktige ressurser for å mestre stressfylte situasjoner, ved at de
bidro til intraindividuelle, problemorienterte strategier. Samtidig
indikerer svarene et skille mellom yrkesgruppene. Sykepleierne
henviste til både kunnskap basert på utdanningen og tidligere
erfaringer, mens hjelpepleierne utelukkende henviste til tidligere
erfaringer. Intervjuer: «Hva gjorde du i den aktuelle situasjonen du nettopp
har fortalt om?» Sykepleier: «Etter å ha snakket med pårørende, tenkte jeg: det
her kan jeg. Det her har jeg lært på skolen, og skal nå gjøre det i
praksis. Var engstelig siden jeg ikke kjente brukeren. Tenkte: Pust
godt. Snakket med pårørende først, forklarte for dem at jeg ikke
hadde vært der. Pårørende fortalte hva brukeren hadde vært gjennom.
Gikk så inn til pasienten, og var veldig klar på at jeg måtte
forholde meg rolig. Stilte henne noen spørsmål, om blant annet
smerter. Ringte til slutt ambulanse, da det var nødvendig. Tenker
generelt at jeg må ta det med ro, det går ikke fortere om jeg
stresser. Stress gjør ting verre. Både for meg selv, og for dem jeg
hjelper. Men det er ikke alltid like enkelt.» Sitatet illustrer hvordan sykepleierens kunnskap fikk betydning
for mestringen av selve situasjonen, samt at kunnskap om stress
førte til en kognitiv bearbeidelse av stressopplevelsen. I tillegg
fortalte sykepleierne at kunnskapen var en viktig faktor for å
rettferdiggjøre prioriteringen av pasientene ved økt
arbeidsbelastning, og dermed gjenvinne kontrollen over
arbeidet. Til tross for at også hjelpepleierne henviste til
omprioriteringer og omorganiseringer av arbeidsdagen som en
mestringsstrategi, bygget deres strategi i større grad på tidligere
erfaringer i arbeidet, noe som er illustrert ved følgende
utsagn. Hjelpepleier: «Man vet hvilke oppgaver man kan skyve litt på,
for eksempel hva må jeg ta før lunsj, hva kan jeg ta etterpå. Dette
lærer man ut ifra erfaring, og den erfaringen gjør at man mestrer
det.» I de tilfeller der denne erfaringen ble opplevd som
utilstrekkelig henviste de til teamansvarlig (sykepleier) eller
nødnummeret 113 som mulige løsninger, noe som underbygger
betydningen av tidlige erfaringer ved problemorienterte strategier
blant hjelpepleiere. I tillegg til kunnskap og tidligere erfaringer fremhevet begge
yrkesgruppene betydningen av sosial støtte, det vil si samtaler,
støtte og diskusjoner med andre ansatte i virksomheten. Denne
støtten bidro både til en problem- og emosjonsorientert mestring
blant ansatte, der faglige diskusjoner av situasjoner i møte med
pasienter bidro til faglige innspill og veiledning, samt positive
bekreftelser av kolleger. Et interessant funn er at selv om ansatte ville fått emosjonell
støtte i nære relasjoner utenfor arbeidsplassen, var det en bevisst
holdning om å avstå fra å prate med ektefeller eller nære venner.
Årsaken til dette var at taushetsplikten ikke ga rom for å
bearbeide stress i nære relasjoner utenfor arbeidsplassen. Dette ga
spesielt en av sykepleierne i studien uttrykk for. Intervjuer: «Har familie, kollegaer eller venner noen sentral
rolle i forhold til å håndtere stress?» Sykepleier: «Det hjelper absolutt å snakke om det i etterkant av
situasjoner. Hos kollegaer kan man si det meste, de kjenner til
personen. Og man får gjerne bekreftelse på om det man gjorde var
riktig, eller om man kunne gjort det annerledes. Med familie og
venner synes jeg det begrenser seg, siden jeg har
taushetsplikt.» Sitatet viser hvordan kollegene i virksomheten var de eneste
aktørene man kunne benytte seg for henholdsvis problem- og/eller
emosjonsorienterte mestringsstrategier ved interindividuelle
strategier. Den juridiske barrieren mellom arbeidet og andre
sosiale kontekster, førte til at det kollegiale samhold var den
eneste legitime arena for bearbeidelsen av yrkesrelatert stress. Av
den grunn hadde denne arenaen stor betydning for alle ansatte i de
hjemmebaserte tjenestene. Diskusjon Funnene i denne studien er, som følge av prosjektarbeidets
rammer, basert på et lite utvalg ansatte i de hjemmebaserte
tjenestene. Av den grunn muliggjør designet hverken
generaliseringer på hele populasjonen eller metning, i form av
uttømmende data vedrørende fenomenet yrkesrelatert stress. Med
andre ord har designet først og fremst ført til et begrenset omfang
av data i denne studien. Samtidig har datagrunnlaget vært
tilstrekkelig til å sammenligne de ansattes opplevelser med
tidligere forskning, samt å komme frem til ny kunnskap om
yrkesrelatert stress i de hjemmebaserte tjenestene. Våre data viser for det første at det er få forskjeller mellom
sykepleiere og hjelpepleiere i vår studie, med hensyn til årsaker
og mestringsstrategier av yrkesrelatert stress. Begge yrkesgrupper
opplevde ansvaret i yrkesutøvelsen og rollestress som viktige
stressfaktorer, og håndterte stressfylte situasjoner gjennom både
problem- og emosjonsorientert mestring. Dette samsvarer i stor grad
med tidligere studier når vi sammenligner våre funn
(5,7,16,20). I tillegg til at studien styrker tidligere funn, presenterer den
en ny faktor som kan knyttes til mestringen av yrkesrelatert
stress, det vil si taushetspliktens betydning. Gjennomgangen av
nyere forskning i etterkant av studien viser at dette er et lite
utforsket område, men at taushetsplikt både skaper hindringer i
bearbeidelsen av yrkesrelatert stress og har en negativ effekt på
arbeidstakernes helse (25, 26). Denne studien viser hvordan taushetsplikten utgjør en
strukturell faktor av betydning for arbeidsplassen som arena for
mestring. Ved å etablere en juridisk barriere mellom arbeidet og
opplevelser knyttet til arbeidet på arbeidsplassen og
arbeidstakerens andre sosiale arenaer, svekkes dens muligheter til
å mestre arbeidsrelaterte problemer utenfor arbeidsplassen.
Tidligere studier har vist at arenaer utenfor arbeidsplassen er
viktig for å mestre på arbeidsplassen, og man kan av den grunn
diskutere hvilke konsekvenser mangelen på andre arenaer får for
ansatte i helsesektoren (3, 18). Den mest åpenbare konsekvensen er at begrensningen i bruken av
nære relasjoner utenfor arbeidsplassen øker arbeidsplassens
betydning for mestringen av yrkesrelatert stress. Når
arbeidstakeren ikke kan søke hjelp utenfor arbeidsplassen for å
redusere sin opplevelse av stress, får styrken og kvaliteten på
kollegaenes sosiale støtte enda større betydning for
arbeidstakeren. Dette berører først og fremst opplevelser knyttet
til arbeid med pasienter, siden taushetsplikten er utarbeidet for å
hindre at informasjon om pasienter ikke kommer på avveier. Samtidig
vil usikkerhet knyttet til innholdet og rekkevidden i
taushetsplikten kunne føre til at ansatte, i frykt for å bryte
denne juridiske regelen, blir restriktive og holder tilbake
informasjon knyttet til arbeidet ved arbeidsplassen. Det
finnes med andre ord mange problemstillinger knyttet til forholdet
mellom taushetsplikten og yrkesrelatert stress som det vil være
verdt å forske videre på. Konklusjon I vår studie presenterer vi hvordan et utvalg sykepleiere og
hjelpepleiere i de hjemmebaserte tjenestene opplever og mestrer
stressfylte situasjoner på arbeidsplassen, og der våre funn først
og fremst samsvarer med tidligere studier. Respondentene refererte
i overveiende grad til de sammen faktorene som var med på å utløse
opplevelsen stress, og der opplevelsen av ansvar og
motsetningsfylte forventninger til arbeidet var mest fremtredende.
I tillegg benyttet begge yrkesgruppene seg av både problem- og
emosjonsorienterte strategier for å mestre opplevelsen av
yrkesrelatert stress. Betydningen av taushetsplikt for forholdet mellom opplevelse og
mestring av yrkesrelatert stress er lite utforsket i tidligere
arbeidslivsstudier og fortjener mer oppmerksomhet. Forholdet bør
utforskes nærmere, med hensyn til å beskrive omfanget, betydningen
og konsekvensene av en begrenset tilgang på arenaer for mestre
yrkesrelatert stress som ansatt i de hjemmebaserte tjenestene. Takk til: Mona L. Aslaksen, Jeanette Buvik, Marianne Bøe, Kine
G. Lindberg, Malin Charlotte S Hansen, Maren Sofie Koppang og
Inger-Lise Stene. Dere tok imot utfordringen og var villig til å
yte en ekstra innsats under praksisperioden høsten 2009 som
studenter ved Høgskolen i Østfold, og bidro dermed til
datagrunnlaget som denne artikkelen bygger på. Referanser 1. Andersen RK, Eidset I. Arbeidsmiljø i
hjemmetjenesten: Nullpunktsundersøkelsen i forbindelse med
kampanjen Rett Hjem. Rapport Opinion, Oslo. 2003. 2. Saksvik, PØ, Dahl-Jørgensen C, Mo TO. Fravær som
mestringsstrategi for bedre helse? Tidsskrift for
samfunnsforskning, 2002;1:3–29. 3. Stacciarini JR, Tròccoli BT. Occupational stress
and constructive thinking: health and job satisfaction. Journal of
Advanced Nursing, 2004;46:480–7. 4. Lazarus, RS, Folkman S. Stress, appraisal, and
coping. New York: Springer. 1984 5. Payne N. Occupational stressors and coping as
determinants of burnout in female hospice nurses. Journal of
Advanced Nursing, 2001;33:396–405. 6. Su SF, Boore J, Jenkins M, Liu PE, Yang
MJ. Nurses’ perceptions of environmental pressure in
relation to their occupational stress. Journal of Clinical Nursing,
2009;18:3172–80. 7. Kalseth B, Midttun L, Paulsen B, Nygård
L. Utviklingstrekk i kommunehelsetjenesten og
spesialisthelsetjenesten – oppgaveutvikling og samspill. Sintef
Helse, Helsetjenesteforskning, Trondheim. 2004. 8. Laamanen R, Broms U, Happola A, Brommels
M. Changes in the Work and Motivation of Staff Delivering
Home Care Services in Finland. Public Health Nursing, 1999;
16:60–71. 9. Boswell CA. Work Stress and Job Satisfaction
for the Community Health Nurse. Journal of Community Health
Nursing, 1992;9:221–7. 10. Lee I, Wang H. Perceived occupational stress
and related factors in public health nurses. Journal of Nursing
Research, 2002;10:253–60. 11. Næss S, Wærnes K. Arbeidssituasjonen i
hjemmebasert omsorg. Senter for samfunnsforskning; Notat 102,
Bergen. 1994. 12. Rout U. Stress amongst district nurses: a
Preliminary investigation. Journal of Clinical Nursing,
2000;9:303–9. 13. Sørensen B A, Dahl-Jørgensen C, Skogstad
A. Arbeid og arbeidshelse i pleie- og omsorgssektoren – En
kunnskapsoversikt med forslag til modellforsøk
Arbeidsforskningsinstituttet, Rapport 6/98, Oslo. 1998. 14. Næss S, Wærnes K. Mer byråkrati mindre tillit.
I: Daatland S O. (red). Halve live – Artikler om aldring og
livsløp. Fagbokforlaget, Bergen. 2008. 15. Peiro JM, Gonzales-Roma V, Tordera N, Manas M
A. Does role stress predict burnout over time among health
care professionals? Psychology and Health, 2001;16:511–25. 16. Coyle D. An explanation of the coping
strategies used by Community Psychiatric Nurses in Wales. Nursing
and Health Science, 2000;2:59–67. 17. Kinman G, Jones F. Lay representations of
workplace stress: What do people really mean when they say they are
stressed? Work & Stress, 2005;19:101–20. 18. LaRocco JM, House JS, French JRP. Social
Support, Occupational stress, and Health. Journal of Health &
Social Behaviour, 1980;21:202–18. 19. Golubic R, Milosevic M, Knezevic B, Mustajbegovic
J. Work-related stress, education and work ability
among hospital nurses. Journal of Advanced Nursing,
2009;65:2056–66. 20. Parik P, Taukari A, Bhattacharya
T. Occupational Stress and Coping among Nurses. Journal of
Health Management, 2004;6:115–27. 21. Danermark B, Ekström M, Jakobsen L, Karlsson J
C. Att förklara samhället. Studentlitteratur, Lund.
2003. 22. Høgskolen i Østfold. Retningslinjer for
behandling av personopplysninger i studentoppgaver. Høgskolen i
Østfold – avdeling for helse- og sosialfag, Utarbeidet i samråd med
personvernombudet. 2007. 23. Glaser BG. Theoretical Sensitivity. The
Sociology Press, Mill Valley, California. 1978. 24. Miles MB, Huberman AM. Qualitative data
analysis. Sage publications, Thousand Oaks. 1994. 25. Løvseth LT, Aasland OG. Confidentiality as a
Barrier to Social Support: A cross-Sectional Study of Norwegian
Emergency and Human Service Worker. International Journal of Stress
Management, 2010;3:214–31. 26. Løvseth LT, Aasland OG, Fridner A, Jonsdottir LS,
Marini M, Linaker OM. Confidentiality and Physicians’
health. A cross-sectional Study of University Hospital Physicians
in Four European Cities (the HOUPE-study). Journal of Occupational
Health, 2010;52:263–71.
0 Kommentarer