Vil bli spesialsykepleier
Sykepleier Hanne Wangen (37) teller på knappene. Hvilken videreutdanning skal hun velge?
Wangen ble sykepleier i 2008 og jobber til vanlig på hjertemedisinsk avdeling på Akershus universitetssykehus (Ahus). Nå har hun barselpermisjon og er hjemme med Eyolf på seks måneder.
– Jeg har lyst på noe mer, jeg vil opp et nivå. Å videreutdanne seg vil bety et stort innhugg i økonomien, men jeg kan jo ta ekstravakter. Jeg skal greie å få det til. Men man må være overmotivert.
Slitsomt på sengepost
– Jeg kan ikke jobbe sånn til jeg blir pensjonist. Det er slik
det står i medieoppslagene – et fryktelig hardkjør. Jeg føler ofte
at jeg ikke gjør jobben min som sykepleier. Hvis jeg hadde vært
intensivsykepleier, ville jeg i hvert fall jobbet faglig. På
sengepost føles det som man gjør jobben med harelabb. Det er
frustrerende. Hun vurderer også operasjonssykepleie. – Jeg tenker at da kan jeg unngå turnusarbeid. Jeg skal søke noe
til våren. Det blir litt tilfeldig hva jeg velger. Vil ikke binde seg til Ahus
– Fordi jeg ikke vil binde meg til det sykehuset nå. På en god,
stabil arbeidsplass har ikke bindingstid noe å si. Studielån er et alternativ: – Men da går vinningen opp i spinningen. Lønnsøkningen
forsvinner i utgiftene. Man må nesten ha familie for å klare seg.
Hadde jeg vært alenemor, ville videreutdanning vært uaktuelt. Et
stipend rekker heller ikke, det betyr at man må jobbe ved siden
av. – Hva skal til? – Bindingstid på ett år i stedet for to. Likevel ville
helseforetakene tjent på det. Men i bunn og grunn handler videreutdanning om et ønske om å
gjøre noe med jobben, mener hun: – Skillet går mellom dem som er engasjert i faget og dem som
bare gjør en jobb. Det reklameres lite for videreutdanning, synes
jeg. Vi må motiveres. – Hvem skal motivere? – Tja. Tillitsvalgte, kanskje?
En del av motivasjonen er å komme vekk fra sengepost.
Wangen vil ikke søke utdanningsstipend, selv om Ahus tilbyr
det.
0 Kommentarer