Livets tre siste dager
Simen A. Steindal fant ut at ti prosent av de døende ikke fikk smertelindring.
Hvordan hadde de døende på sykehus det sine tre siste døgn? Det har sykepleier Simen A. Steindal undersøkt. Han er stipendiat ved Diakonhjemmets høgskole.
Steindal konstaterer at mange har smerter når døden nærmer seg.
– Og det er jo det vi frykter mest, sier han.
Mye smerte
Smerteforekomsten viste seg å være 74
prosent totalt. Den var høyere blant kreftpasientene, som også
hadde sterkere smerteintensitet. Ti prosent fikk ikke adekvat
smertelindring, uavhengig av diagnose. Det manglet ofte data om
hvor intens smerten var, men smerte ble oftere dokumentert blant
kreftpasientene. Dokumenterte ikke sår i munnhulen
– De rapporterte at de hadde stelt
munnhulen, men ikke om den var tørr, sår eller infisert av sopp.
Fatigue var også dårlig dokumentert. Sykepleiere må nok dokumentere
mer grundig. Det er viktig for å kvalitetssikre behandling og
pleie. Han påpeker likevel at det ikke er så lett
å kartlegge smerte hos døende pasienter som ikke lenger kan
rapportere om egen smerte. Fastvakten må følge med
– Så her må fastvakten følge spesielt godt
med. Pasientene kan jo være akutt forvirret i denne fasen. Han påpeker at hvis sykepleiere skal fange
opp symptomer, må de ha tid til å vurdere pasienten. – Dersom kliniske retningslinjer for
smertelindring følges, kan nesten alle – 97 prosent - bli adekvat
smertelindret. Debatt om døden
– Det handler ofte om kommunikasjon mellom
helsepersonell og pårørende. Vi kan bli flinkere til å snakke om
døden med pasienter og pårørende, mener Steindal. Han vil gjerne fortsette med å ha en fot i
klinikken. Hver tredje helg jobber han nattevakter på sengepost for
lindrende behandling på kreftsenteret på Ullevål sykehus. – Her er vi veldig godt bemannet. Men hvis
det skjer noe akutt, kan vi likevel leie inn fastvakt. Her er det 12 pasienter. Det er fem
sykepleiere på dag, fire på kveld og to på natt. – Fagnivået er også høyt. Her er
sykepleiere med ulike videreutdanninger. Her er ofte pårørende, som
også kan sove her. Redd for å gi opiater
– Det er jo et ressursspørsmål. På en
palliativ avdeling håndterer vi pasienter med sterke smerter,
kvalme og åndenød. På en lungeavdeling er det både kurasjon og
palliasjon. Der er det gjerne to sykepleiere på 18 pasienter eller
mer per natt. Bemanningen er helt annerledes, og pasientene skal
helst leve videre. For personalet kan det være en utfordring å
snakke med kolspasienter som skal dø. At ti prosent av pasientene med smerter
ikke blir smertelindret, synes Steindal er mye. – Men vi vet at sykepleiere og leger er
redd for å gi opiater. De frykter at pasienten skal slutte å puste.
Noen ganger blir det gitt opiater, mens det pasienten trenger er
mer omsorg. Av og til sitter smerten mellom ørene. Smerte er
komplekst. Det kan skyldes dødsangst, sosiale problemer, det å dø
fra noen. Men hvis vi bare gir omsorg, blir det også feil. Det er vanskelig, medgir han. – Her er det spisskompetanse på det meste
av symptomer. Legene er tilgjengelig hele dagen på posten. Andre
avdelinger er prisgitt en smerteklinikk eller et palliativt team
som skal dekke hele sykehuset. Her har vi valgt å jobbe fordi vi
jobber med døende, mens på en lungeavdeling jobber du for å redde
liv. Døden er vanskelig å forutsi
Steindal vurderer bevissthet, om pasienten
klarer å spise og drikke, om han sovner under samtale. Plutselig
klarer ikke pasienten lenger å svelge tabletten, beina blir kalde,
pusten endrer seg. Slim i luftveiene blir vanskelig å hoste
opp. – Symptomene betyr at siste tiden er nær,
men denne fasen kan vare to uker, eller bare en dag. Vi ser at
døden er nær, men det er vanskelig å forutse nøyaktig. – Risikerer å finne pasienten død hjemme
– Etter samtaler med hjemmesykepleiere har
jeg fått inntrykk av at det nå er vanskeligere å få lagt inn
pasienter på sykehus. De som har kroniske tilstander med diffuse
symptomer lider mest under dette fordi symptombildet er
vanskeligere å tolke, mener hun. – Det er mange ufaglærte i
hjemmesykepleien. De ser gjerne at pasienten er sykere, men klarer
ikke å identifisere symptomene. Til det trengs medisinsk
kunnskap. Ofte er hjemmesykepleien lavt bemannet. – Hjemmesykepleierne har en lang liste og
kan ikke stoppe opp hos den enkelte pasient. Pasientene er dessuten
prisgitt den enkelte personen som kommer hjem til dem. Symptomene
blir kanskje ikke registrert før det er for sent. – Man kan øke besøkstakten, men pasienten
ligger jo alene i mellomtiden. Hjemmesykepleierne risikerer i
økende grad å finne pasienten død, tror hun. Også sykehjemmene har lav bemanning. – Men der er tross alt pasienten innenfor
veggene, og det går å gløtte på døren og kikke på pasienten hver
gang man går forbi, sier Hustad. Hvor dør vi?
Kilde: Statistisk sentralbyrå
Steindal har sett på pasientjournaler fra de siste tre levedøgn
for 220 pasienter på Diakonhjemmet sykehus. 110 var kreftpasienter,
110 hadde andre sykdommer. Dataene er fra august 2007 til mai 2009.
Han har sett etter symptomer, tegn og behandling.
Han intervjuet også sykepleierne, og det kom fram at de hadde
mer kunnskap enn det de dokumenterte. De dokumenterte mer det de
gjør enn vurderingene for tiltakene:
Steindal fant at smerter, urininkontinens og åndenød var de
hyppigste symptomene hos eldre pasienter over 65 år. De over 85 år
hadde fire ganger større risiko for å falle.
Behandling av døende ble på nyåret en mediedebatt. En
sykepleier på Ahus beklaget at fastvakten ofres for å spare penger,
og flere må dermed dø alene. Debatten tok en ny dreining da
forfatteren Ketil Bjørnstad skrev kronikk i Aftenposten om farens
død på sykehjem. Han opplevde at faren sultet og tørstet i hjel,
fordi han ble nektet mat og drikke.
-
Det kan aldri bli en sånn bemanning på alle avdelinger?
Selv for dem med mye kompetanse er det vanskelig å vite når
pasienten skal dø. Det kan gå fort og skje uventet.
Berit Daae Hustad, leder i Rådet for sykepleieetikk, er
bekymret for pleietrengende som bor hjemme. Hun påpeker at
hjemmesykepleien ikke er bygd ut i pakt med samhandlingsreformens
intensjoner.
Åtte av ti døde på sykehus eller sykehjem i 2010:
0 Kommentarer